15.5.10

FSG-storsamling Lyngen: Alternative veier til Jiehkkevarri (1834moh): Vestrenna "Haralds håp" og videre via Kveita og Fugldalsbreen...


Det var runden som vi gikk i dag....


Et litt mer detaljert bilde med vestrenna til 1675moh....

Dag 3 på FSG-storsamling i Lyngen! Kvelden før hadde Jan Thomas fortalt om en renne med 900 meter høyde som fører rett til Jiehkkevarri (1834moh). Han og Harald hadde i snart 30 år sett på denne rennen og mange ganger hatt planer om å gå den opp. Fra Holmbuktinden ser man den på Jiehkkevarris bratte og utilgjengelig virkende vestsida som et smalt hvit band helt fra breplatået ned til Fugldalen. Euforisert etter 2 dager med knallgode turer og kjempebra vær var jeg nokså fort fyr og flamme og så fant Jan Thomas og jeg ut at vi skulle dra dit neste dag. Litt lite søvn ble det, siden knallvarmt vær med sommertemperaturer oppimot 20 grad krevde tidlig start for å unngå altfor stor risiko for snøras, isras og steinras i selve rennen.

Været var knallbra igjen da jeg sto opp tidlig om morgenen, ikke noe å klage over dette. Men beina føltes litt tunge etter turen til Fugldalsfjellet (1686moh) oh Balggesvarri (1625moh). Skiene måtte fremdeles ikke bæres lenge og vi var fort svett på den lange anmarsjen gjennom Fugldalen. Våroppløsningen gjorde at det ble en del "vannskiing" på vei langs og over elva. Etter hvert kom vi høyere opp og nærmere renna. Snøen fikk etter hvert litt hardere konsistens og fra solvendte sider og renner observerte vi allerede nå våtte snøskred og isras. Var dagens forhold egnet for en bratt vestrenne med 900 meter fallhøyde? Vi hadde fortsatt tro på dette og gikk videre. Fra rundt 850moh tok vi skiene på sekken siden terrenget ble oppimot 40-45 grad bratt. Det var bra snø i hele renna untatt øverste biten, hvor stegjern og isøks var greie hjelpemidleri dag. En stor del av renna er ca. 35-40 grad bratt, bare korte avsnitt har rundt 40-45 grad. Noen små snø- og isklumper kom ned mens vi gikk opp, men ikke noe som var nevneverdig. Men 850 høydemeter opp på føttene med skiene på sekken krevde sitt, snøen var bløtt og det var tungt å gå. Ikke minst var beina etter etter turen til Fugldalsfjellet og Balggesvarri litt trøtt. Mot slutten av renna byttet vi første mannen ca. hver 20. høydemeter, det var tungt å tråkke spor, så slitne var vi. Noen stein og kortvarig litt is mot slutten av renna og så var breplatået oppnådd.

Vi tok oss en velfortjent pause på "lille scene" P.1675moh før vi gikk videre til Jiehkkevarri (1834moh). Jeg hadde stor lyst til å stå rennen ned på ski, dette er absolutt mulig for de som trives med skikjøring i litt brattere terreng, rennen er bred nok for fine skisvinger. Jan Thomas var imidlertid ikke meget gira på dette. Det var nokså lett å overtale meg til å ta veien videre via Kveita og Fugldalsbreen til Fugldalen, siden jeg ikke hadde gått denne varianten ned til Fugldalen tidligere. Alltid spennende med nye ruter! På veien ned møtte vi Harald og sin gjeng på Fugldalsbreen og så ble det felles tur ned derfra. Kjempebra skiføre med bløtt snø og sløsj hele veien, litt "sugeføre" inimellom. Siste stykket ned til Fugldalen hadde det på Fugldalsfjellets sørvestsida gått et kjempestort vatt snøskred ila. dagen, at man kunne nesten ikke tro at det var så mye snø som ligger i fjellsidene. Vi var nødt til å bære skiene et stykke ned, vi kom oss ikke forbi på ski der. Helt nede i Fugldalen var det full våroppløsning nå og vi måtte ta den orografisk ve. sida av elva for å unngå at vi måtte svømme ned......


Ved Fugldalsvatnet på 357 moh er det en trimpost og på vei ned hadde vi anledning til å lese litt i boka som ligger ut der. Så fant vi ut at en svensk med navn Patrik hadde stått ned selve vestrenna på ski en uke tidligere. Noen dager seinere fikk jeg fra Hans Petter høre at renna allerede var kjørt av minst 2 andre folk tidligere. Så bra at så mange går alternative og nye ruter! Men jeg synes at det er litt synd at andre folk får vite så lite om nye ruter og linjer som andre har funnet. I dette tilfellet visste ikke en gang lokal kjente folk som Harald og Jan Thomas at det hadde vært andre som har vært der før....det føles nesten slikt at man hver gang er nødt til å oppfinne hjulet på ny.


Dette er i hvert fall ikke min holdning når det gjelder nye ruter og alternative veier. For meg er det ikke så nøye om jeg var første eller en etter flere andre som har gått en spenndende eller utfordrende rute. Det som teller for meg, er å utfordre meg i naturen og å oppleve fjellet. Og dette skal være en glede som mange andre også skal ha muligheten til......jeg synes at det er en viktig målsetting å vise hvor mange muligheter det finnes i Troms-fjellene. Mang en gang kunne man jo nesten tro at det bare finnes fjelltoppene rundt Kattfjordeidet for skiturer når man ser på skisporene og linjene....og søker man på internett, så er det få rute- og turbeskrivelser untatt de mest populære toppene. Du aner ikke hvor mye arbeid det var for meg å finne skitoppene og rutene da jeg kom til Tromsø for snart 2 år siden! Så jeg vil bare oppfordre folk til å skrive mer om sine turer og nye rutealternativer, uansett om i form av en bok, på facebook eller hjemmesida! På denne måten kan kunnskapen om fantastiske fjelltopper og ruter spres ut til mange andre og det teller for meg mye mer enn fjellverdens historie. Alvorlige miner og høy presisjon når det gjelder førstegangsbestigning, primærfaktor eller fjelltoppens eksakte høyde helst på cm er i hvert fall ikke min verden.....ha gøy i fjellet  og gjør nye ruter litt lettere tilgjengelig for de som følger etter deg ved å beskrive dem! På den måten kan du også bidra til å unngå at det blir kø i økende grad på de få velkjente fjelltopper!


Da er i hvert fall en alternativ rute til Lyngsalpenes høyeste topp Jiehkkevarri gjort kjent for mange andre nå! En fin variant for folk som er glad i litt brattere utfordringer, normalveien kommer dette vel ikke til å bli. Patrik hadde skrevet at renna med sine 900 hm kanskje er Lyngsalpenes svar på Marinelli-coloir og Monte-rosa-østvegg i Alpene. Vel, jeg kan ikke være helt enig i dette, Monte-rosa-østvegg er Europas størrste isvegg. Med mer enn 3000 meter fallhøyde og en helning oppimot 50-55 grader byr den på større utfordringer. Kanskje et fint skiprosjekt til neste år, ikke sånt Yngve? Men uansett er vestrenna til Jiehkkevarri en av de store Lyngenrennene med en fallhøyde på ca. 900 meter og anbefales på det sterkeste til folk som er interessert i litt mer alpine utfordringer! 
Renna har vel ingen navn hittil og det bør en så fin renne vel ha! Jeg foreslår "Haralds håp",  siden Jiehkkevarri-veteranen Harald var minst like gira på renna som oss (smil...), men han hadde ikke anledning til å være med oss i dag.

Varianten som vi gikk i dag var rundt 2200 hm og 25 km distans. Takk for turen til Jan Thomas, det var fantastisk å være på tur med deg! For selve renna anbefales det å ha med isøks, stegjern og hjelm (!). Om du vil ha med breutstyr på Jiehkkevarri er vel mer en individuell avgjørelse og jeg personlig tror at det ikke er behov for dette i vårsesongen hvis du er kjent med ruten.....

Fin turdag for alle deltakere på storsamling, noen av de andre hadde gått til Holmbuktinden (1666moh), flere av dem med vei videre til Jiehkkevarri (1834moh). Andre hadde gått til Middagstinden (1072moh), Rasmustinden (1224moh) og Fugldalsfjellet (1686moh). Takk til alle deltakere for vellykket turdag!


Morgensol i Fugldalen, Jiehkkevarri (1834moh) og vestrenna i bakgrunnen.....



Trimpost ved vatnet P357moh. Patrik hadde skrevet i boka at han hadde stått vestrenna ned på ski for rundt 1 uke siden.....


Jan Thomas går rett mot vestrenna....


På vei opp i renna.....


Utsikt ned i renna: fint skiterreng og jeg var meget fristet til å ta meg ned her....


På vei ned møtte vi Harald og sin gjeng på Fugldalsbreen og det ble felles tur ned derfra....